Hornelen – I Bings fotspor

Hornelen klatrelagetSøndag 29. juni 2003 «gjenoppdaget» seks klatrere fra Florø Kristian Bing sin klatrerute opp østveggen på det nesten tusen meter høye heksefjellet Hornelen på Bremangerlandet ytterst i Sogn og Fjordane. Det ble en spennende opplevelse. Bare minutter etter at klatrerne hadde satt sine føtter på fjellets fot, kom ikke uventet både lyn og torden over dem. Resten av klatreturen ble også rik på opplevelser. Den ble akkurat så spennende som Bings hundre år gamle fortelling, trykket i Den Norske Turistforenings årbok 1898, ga bud om.
Med på turen var: Jo Dale Pedersen, Kjetil Tveranger, Aart Verhage, Martin Ramsdal, Alf Jansen og Kolbjørn Nesje Nybø.

KRISTIAN BING – EN FJELLPIONER
Kristian Magdalon Bing (1862-1935) var en av de fremste fjellpionerene i Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Han var født i Bergen og virket i hele sitt liv som jurist i hjembyen. Fritiden brukte han stort sett til fjells og han «oppdaget» flere nye turruter i den norske fjellheimen. Bing har derfor fått flere steder i fjellet oppkalt etter seg, som «Bings kuppel» nær Skålatårnet og «Bings gryte» på Jostedalsbreen. Det var også Bing som «oppdaget» helleristningene i Vingen nær Hornelen i Nordfjord i 1910, etter tips fra en lokal bonde.
Bing var et ivrig medlem av Bergen turistforening som ble stiftet i 1890, og han var sekretær for foreningen de første årene. Men hans trang til aktivt og allsidig fjelliv gjorde at han allerede i 1895 startet Bergens Fjellmannalag etter modell av den engelske Alpine Club. Etter statuttene var lagets formål «ved foredrag, diskusjoner, selskapelige sammenkomster, utstillinger av fjellferdsgreier, bilder og karter og ved å skaffe adgang til lesning av montanistiske skrifter samt på enhver annen hensiktsmessig måte å pleie interessen for fjellferd blandt medlemmene og bibringe disse mest mulig i utøvelsen av denne idrett».
Bing var selv formann i fjellmannalaget fra starten og fram til 1912, og hans ånd kom derfor til å sette sitt preg på laget. Slik ble nye og eldre turer både på Jostedalsbreen og Folgefonna beskrevet. Laget fikk også et allmennkulturelt preg ved at Bings arbeid med å gi olsokfeiringen nytt liv ble fortsatt. Kristian Bing hadde sans for norrøn mytologi.

HORNELEN – ET SAGNOMSUST FJELL
Så lenge mennesker har ferdes langs norskekysten har Hornelen blitt sett på som et spesielt fjell. Med sin plassering nær skipsleia har det blitt lagt godt merke til, og det virker som det har vært viktig å bestige fjellet, i alle fall for vikingkongene.
Men hvorfor ble dette så viktig for vikingene? Har det sammenheng med at Hornelen ble tilbedt av dem som tilhørte den gamle hedenske troen? For dem var kanskje Hornelen et viktig symbol, og hver gang fjellet «rørte på seg» i form av ras eller andre naturfenomen, beviste det sin kraft. Slik hadde Hornelen makt over mange sinn, en makt som det var viktig for de første kristne vikingkongene som Harald Hårfagre og Olav den Hellige, å beseire.

Det er et velkjent fenomen at mange av de hedenske gudene ble gjort om til merkelige troll, vetter og hekser i de kristne middelalderfortellingene. Slik ble gudene på en måte umyndiggjort, og Hornelen ble tilholdssted for troll og hekser.
Dette kan vi også lese om i Bings beskrivelse, hvor det står om dengang Hellig Olaf kom seilende sørover forbi Hornelen: «.. Den nåværende Marøy hang den gang sammen med Bremangerøya, og da kongen mente det var for stor omvei å seile utenom øya, befalte han uten videre at fjellmassen skulle spalte seg. Hvilket skjedde. Et troll kom da ut av fjellet og utbrøt:
Si, du mann med det hvite skjegg,
Hvorfor splitter du så min klippevegg?
Men St.Olaf, denne trollenes arvefiende, svarte på stand:
Stå, troll, nå evig der i sten,
Så gjør du ikke noen mann mer men!
Også dette skjedde. Det forstenete trollet sees også i dag. Det står som en kvass fjelltind i selve nordøsthjørnet, rett under hornets bratteste styrtning, hever seg antagelig 1400 fot over sjøen og kalles av bøndene Juratind.
Inne i fjellet må der ha vært flere troll igjen, som Hellig Olaf uheldigvis ikke har fått has på. For det var i den etterfølgende tid en velkjent sak, at alskens trollskap holdt seg inne i Hornelen. Og liksom Bloksbjerg i Tyskland og ”Hekkelsfjell” i det sydlige Norge var Hornelen møtestedet for nær- og fjerntboende ”trollhekser” og annet djevelskap hver julenatt og St.Hansnatt. De kom ridende dit på kosteskaft, og oppe på Hornelen hadde de dansegulv stort nok, og der skulle ingen forstyrre dem, når de nøt sine festmåltider, hvis hovedrett var hestemøkk».
Bing har nok lest Snorre, hvor deler av dette står skrevet. Men han har funnet mer stoff om fjellet, for han nevner også i artikkelen at Olaf Tryggvasson har «kjempet» med Hornelen. Dette kan han først ha lest om i Karl Hall sin artikkel i turistforeningens årbok fra 1883. Her skriver Karl Hall: at «… …fjellet tidligere kalt Smalsarhorn – første gang ble besteget av nordens største sportsmann, kong Olaf Tryggvasson, altså for omtrent 900 år siden. Om denne bestigningen afgiver sagaen følgende beretning: «Kong Olaf var i alle dager den største idrettsmann i Norge blant alle dem det går frasagn om; sterkere og raskere var han enn enhver annen, og derom er mange frasagn skrevet. Et er det at han gikk opp i Smalsarhorn» (det 2885 fot høye, loddrett oppstigende fjell Hornelen på Bremanger) «og festet sitt skjold øverst i berget». Derimot mislyktes «andre bestigning», som ble forsøkt av en lojal hirdmann. Han prøvde med god vilje å følge hans majestets eksempel men resultatet ble, at han gikk seg fast i klippen, slik at han hverken kunne komme opp eller ned. Herom forteller sagaen videre: «Kongen gikk til ham og bar ham under sin arm helt ovenfra ned til den slette jord».
Kanskje det i første rekke var Karl Hall sin artikkel som gjorde at Bing først ble interessert i å bestige det sagnomsuste fjellet. Han skriver at han ville gå i Olaf Tryggvasons fotspor. Bestigningen gjennomførte han i pøsende regn og vind, onsdag 8. september 1887, sammen med bonden Anders Jeremiassen fra Hunskår, like ved Hornelen. De hadde kun med seg et 25 meter langt hampetau og en båtshake som Anders insisterte på å ha med!

VÅRT FØRSTE MØTE MED FJELLET
Vår tur «I Bings fotspor opp Hornelens østvegg» startet i Florø klokken åtte søndag morgen den 29. juni 2003.
Det er ikke lett å fortøye en båt der ruten starter. Hornelens østvegg fortsetter her 400 meter ned i fjorden slik at å bruke anker er nytteløst. Her går også skipsleia rett forbi og store bølger kan lett knuse en liten båt. Vi hadde derfor fått to kjenninger fra Kalvåg til å hjelpe oss. De kom om bord på Berleneset, fulgte oss til innsteget og plasserte så båten ved kaia på Berleneset igjen, slik at vi kunne gå over fjellet tilbake dit etter endt klatretur.

Det var et mektig syn som møtte oss da vi gikk i land ved foten av Hornelen kl.12 om formiddagen. Morgentåka lå ennå og dreiv rundt toppen av fjellet, og når jeg kikket opp, virket det som fjellet beveget seg. Jeg må innrømme at det kriblet litt i magen. Ruten virket utrygg og svært bratt. Det er mulig at jeg er litt overtroisk og lett bevegelig, men når det gjelder Hornelen, er jeg som kjent ikke alene. Beretningene om fjellet veltet inn over meg, der jeg stod.
I det vi begynte å bevege oss oppover, fikk jeg til alt overmål bekreftet noen av fortellingene. Da kom et forrykende tordenvær over oss! Det var uvirkelig. Kanskje vi ikke burde gå turen; tråkket vi noen for nær?
«Vi fortsetter, det verste tordenværet passerer litt lenger øst», var det en som sa. Og slik ble det.
Vi hadde blitt satt i land ved foten av en stor ur, dannet av utallige ras fra et vilt gjel nord for Jutultind. Men vi gikk ikke opp i gjelet, for fra sjøen hadde vi sett at dette kunne bli vanskelig. Men litt lengre sør var en litt lettere ur som førte opp på noen gressbakker like under de stupbratte hamrene. Her var det lett å gå, og etter kort tid var vi oppe under stupene. Nå tok vi brått til høyre, over en liten høyde mot gjelet som det i denne høyden viste seg å være lett å krysse. I bunnen av gjelet rann en liten bekk og det er nok den Bing kommenterer slik: «Da vi var kommet ca.700 fot opp måtte vi over en vandrig, fossende elv, til daglig kun en liten bekk, stundom kanskje uttørket».
Turen fortsatte videre nordover på bratte gressbakker i ca.250 meters høyde. Her var det lett å gå, og jeg må si meg enig med Bing, «… …noen egentlig vanskelighet støtte vi ikke på, før vi nådde opp til Hengjeskåren», hvor klatreruten egentlig begynner.
Det tok oss ca. halvannen time å nå opp til dette punktet i Hengjeskåren, like sør for selve toppen av Hornelen. Her gjør Bing og kanskje Olaf Tryggvasons rute en 180 graders sving til venstre og fortsetter sørover, på skrå opp i fjellveggen. Nå forlot vi gressbakkene, og tok fatt på klatringen. Bing skriver om dette partiet: «Herfra og helt opp får fjellet en annen karakter, nedenfor Hengjeskåren er fjellsiden på de fleste steder jevnt skrånende og moldete, ovenfor naken og bratt, av og til loddrett og på sine steder utoverhengende. Hist og her sees dog kløfter og rifter, og hvor disse ikke løper alt for bratte, er de bevokst med yppig vegetasjon. Når man nøyere mønstrer dem, ser de imidlertid alltid ut til å bråstanse foran en ”umulig” fjellhammer. Ingensteder har man dog oversikt lenger enn til de nærmeste partier ovenfor seg. Fjellveggen stenger».

KLATRINGEN BEGYNNER
Den første vanskeligheten var et nakent sva på bortimot 45 grader som vi måtte krysse på skrå oppover. Det var tydelig at det her hadde gått uttallige ras, for det var ikke spor av vegetasjon.
«Så klatret vi opp den første store fjellknausen», skriver Bing .»Jo, der var stadig håndtak eller fotfeste å få, mer eller mindre godt, snart en rift, snart en busk eller gresstorv, ikke verre en som jeg hadde tenkt meg det».
Bing brukte tydeligvis ikke tau her. Men vi tok fram klatreutstyret og la ut et tau som vi gikk langs, med «glidende forankringer». Klatringen var lett, men et fall ville vært skjebnesvangert. Men det skriver ikke Bing noe om!

Så kom vi opp til et lettere parti hvor vi kunne gå usikret på noen smale gresshyller omtrent hundre meter på skrå videre oppover. Det var nok her Anders utbrøt: ”Her kan ei brur ganga, og me kruna på!”.
Men brudeveien tok snart slutt; flere store steinblokker sperret veien. Det var bare èn måte å komme videre på; vi måtte klatre rett opp på dem innerst mot fjellveggen, i en fuktig renne. Det viste seg at dette ikke var særlig vanskelig, og det var til og med greit å gå usikret. Men vi la ut et tau likevel, slik at alle skulle komme trygt opp de ca. ti meterne. Kanskje det var her Bing og Anders trengte hjelp av hverandre også, for han skriver: » Et sted, i en sådan fosserenne, måtte Anders med sine jernbeslåtte sko stige opp først på mine skuldre, så på mitt hode for å få håndtak ovenfor, en annen gang jeg på hans hode».

For å komme videre fra toppen av blokkene måtte vi gå til venstre ut i selve fjellveggen. Her var det både luftig og bratt, og vi fant ut at det var sikrest å klatre en taulengde til. Jo Dale Pedersen ledet det første taulaget, jeg det neste ved å bruke sikringene hans. Klatringen var lett, og vi kom opp uten vanskeligheter.
Så var det «brudevei» videre oppover på smale gressbevokste hyller like til den vertikale «gressbevokste brede og bratte skår», som Bing hadde sett seg ut nede fra sjøen. Nå var klokken blitt halv fire.
«Her var det vel Bing bygget den varden med en sølvmynt i», var det en som minnet oss på. Vi fant fram beskrivelsen, leste høyt og begynte å se oss rundt. Men der var ingen varde lenger, den har nok blitt tatt av ras i årenes løp. Eller noen har røvet skatten!
Vi følte oss litt snytt. Det hadde gjort seg med bilde av Bings sølvmynt fra turen, som et slags uomtvistelig bevis for at vår vei virkelig var den samme som den han gikk.

DEN VERTIKALE SKÅREN
Vel, skåren lå nå foran oss og stemningen var høy. Det var på en måte noe trygt ved denne skåren, selv om den var både bratt og sleip flere steder. Her inne var vi i det minste skjermet mot de villeste stupene. Det var liksom bare i èn retning det nå var mulig å falle; rett bakover og ned. Vi begynte forsiktig å entre de bratte gressbakkene uten tau. Men det var ikke så lett som det så ut til. Etter bare få meter viste det seg at det var dårlig med tak på de bratte svaene som noen steder «klippet av» gressbakkene. Det ble besluttet å lage en standplass, slik at et fall ikke skulle ende like i sjøen, mer enn 500 meter under oss. Vi klatret en taulengde som Kjetil Tveranger ledet.

Så var vi ved det Bing kaller den nederste «strupe», dannet ved en stor klippeblokk som sperrer veien. Vi kunne huske at Bing hadde en ganske detaljert beskrivelse av hvordan han forserte akkurat denne vanskeligheten, og leste høyt: » Ved den ”strupe”, vi nå var kommet til, fant jeg for første (og siste) gang, at Anders` båtshake muligens kunne være meg til noen nytte. Forsynt med den – det var min tur å gå først – steg jeg mellom klippeblokken og fjellveggen til høyre opp på Anders` hode og videre flere meter, strakk så båtshaken langt opp og fikk feste for den. Med unntagelse av grepet om båtshaken hadde jeg så lite å holde meg i, at jeg antok, jeg måtte dratte ned i hodet på Anders, om jeg ikke hadde hatt båtshaken å støtte meg til. Så, idet jeg søkte forsiktig å heve meg opp, glipper båtshaken, men heldigvis – og merkelig vis – ble jeg i en temmelig forvridt stilling hengende etter det usle tak, jeg hadde med den andre hånden og et tåfeste; ”Situasjonen var alvorlig og kunne bli kritisk”. Ned kunne jeg ikke komme, og Anders kunne ikke yte noen hjelp, og å komme opp uten båtshaken hadde jeg for et par sekunder siden ansett for risikabelt. Nå måtte dette siste likevel prøves, og – det gikk såmenn. Men båtshaken hadde jeg fått nok av».
Det var rart å stå her å lese den detaljerte beskrivelsen av det Bing og Anders hadde gjort. Vi kunne nesten se dem der foran oss i fjellet, Bing hengende litt klønete like over hodet til Anders, med en ubrukelig båtshake i ene hånden.
«Men er det nå så vanskelig å komme opp her da», mumlet jeg for meg selv. Jeg syntes plutselig det så lett ut, og fikk lyst til å prøve – men med tau.
Jo Dale Pedersen laget standplass og jeg gjorde meg klar. Og med all respekt for Bing, det var ikke særlig komplisert klatring, i hvert fall ikke uten båtshake. Ved å plassere en sikring i kløften over meg og ved å sette den ene foten i klippeblokken og den andre i fjellveggen kom jeg meg greit opp. Men jeg hadde som sagt både sikring og elastisk tau, og det hjelper på nervene. De andre entret også lett opp samme vei, mens jeg sikret dem ovenfra.

STRUPEN OG HELLETAKET
Etter et lite stykke til «på ren brudevei», var vi så oppe ved hulen hvor Bing forteller at han reiste en varde. Den var også forsvunnet. Men vi mener vi fant steinene etter den. De lå som en liten sammensunket røys rett under overhenget. Steinene var så ulik de andre at de må ha blitt flyttet dit av menneskehender.
Over oss var «strupen» med «helletaket». Det punktet vi, på samme måte som Bing, hele tiden med skrekkblandet fryd hadde gått og ventet på. Bing visste om den fordi han noen dager tidligere hadde studert den ovenfra på en rekognoseringstur sammen med Anders. Omtrent femten meter loddrett over hodene våre hang nå en eller flere kjempesvære steinblokker og sperret veien, og på begge sider var det slette, tildels overhengende bergvegger. På utsiden var den overhengende steinblokken trolig omtrent ti meter tykk, og bergveggen under var sleip, glatt og tildels bevokst med grønske.
«Gikk Anders opp her med jernbeslåtte beksømstøvler og bare et hampetau rundt livet», var det en som utbrøt. «Han må ha risikert livet».
Det var ikke vanskelig å si seg enig. Vi var imponert! Som Bing og Anders stod også vi og gapte, men vi var også forbløffet over deres mot.
Stillhet.
«Nei, opp her kommer vi oss ikke» var det omsider en som utbrøt.
Jeg hadde fryktet en slik uttalelse, den var som et ekko av det Anders sa her: ”Å nei, å nei, her kjem me inkje up”. Jeg valgte å ikke si imot, men tenkte med meg selv at opp det skal vi om det så tar halve natten.
For at uttalelsen ikke skulle bli hengende i luften, og for å sette mot i både meg og de andre, begynte jeg å lese høyt fra Bings detaljerte beskrivelse av hvordan de løste problemet: » Jeg gikk innover i hulen og opp inn under taket lengst inne», skriver han, » hvor der var mange framspringende kanter, i det jeg speidet etter en oppgang eller et hull mellom hellen og fjellveggen.
Nei – !
Der såes kun dagning gjennom et skorsteinslignende hull langt fremme under taket, og dette hullet, lot det til, gikk ikke engang tvers gjennom opp til overflaten, men på skrå ut til hellens ytre kant – -. Og derfra og opp til den trygge overflaten måtte der være atskillige mannshøyder.
Vi speidet oppover og fikk øye på huleåpningen; den var ikke stor.
«Det var klart, at vi – eller en av oss – først og fremst måtte opp til denne åpningen», fortsetter Bing, «men hvorledes nå opp, midt oppe i det høye stentaket, hvor den befant seg? Åpningen lå nær ved den sydvestre fjellveggen, som ingen av oss under de nåværende omstendigheter var sikker på, om vi kunne bestige. Men opp denne fjellveggen og opp i åpningen, for om mulig gjennom den å nå ut på hellekanten, måtte og skulle en av oss, hvis vi ikke ville oppgi det hele. Og den andre måtte nedenfra, hvor man har oversikt over fjellveggen og hellens ytterkant, ved stadige tilrop lede den klatrendes bevegelser.
«Det blir nå litt kronglete å gå inn i hulen og ut det vesle hullet. Er det ikke bedre å gå på utsiden?». Med moderne sikringsmidler var dette selvsagt et poeng, og vi diskuterte det litt fram og tilbake.
«Vi bestemmer oss ikke ennå. Les videre», var det en som til slutt kommanderte, og jeg fortsatte:
«Så fant jeg ut en sikkerhetsforanstaltning for den, som skulle bestige fjellveggen: Innerst under taket kunne tauet legges rundt en fremspringende kant og derved benyttes til å kunne heise opp med nedenfra. På den måte ville den klatrende under oppstigningen få støtte på skrå ovenfra, og selv om han gled, ville han ikke falle ned, men bare komme til å dingle et stykke bortover en temmelig glatt fjellvegg. Tauet ble derpå anbrakt oppe under taket. Vi var begge enige om, at arbeidets fordeling heldigst ble gjennomført ved, at Anders forsøkte å arbeide seg opp, og at jeg hjalp til nedenfra ved tilrop og ved å hale i tauet.
«Han sendte Anders i vei, det ville jeg også ha gjort her om jeg var Bing», var det en som utbrøt. Det ble noen muntre kommentarer, før jeg fortsatte lesningen:
«Anders la i vei og klarte fjellveggen opp til takåpningen med den største glans. Så skulle hans kjære båtshake heises opp til han, men den gled ut av tauet og for langt, langt nedover skåren. Det var imidlertid ingen sak å hente den opp; nedenfor dette slemmeste parti var jo rutens beste parti.
Det var i begynnelsen ikke oppmuntrende rapporter, Anders ga. Såvidt han kunne skjønne, var det ugjørlig å tør seg ut av hellens øvre åpning ut mot ”dagen”, hellen var der ”framtverr”. Og han mente, at det var utilrådelig, at jeg kom samme vei, som han nå hadde gått. Jeg måtte se, støttet av tauet, å komme opp utenom hellen. Jeg kunne ikke innse dette siste; men Anders, som fra sitt ståsted kunne se, hva jeg ikke så, måtte jo vite det bedre.
«Ja, det er ikke vits i at alle går inn i hulen og ut det vesle hullet», var det en som ropte. Han stod lengst inne og var den som kunne se best oppover i hulen. «Det blir for mye styr. Vi har nok tau med oss til å få de fleste av oss opp på utsiden. Dessuten må vi trolig heise opp sekkene likevel». Alle nikket og var enig i dette. Jeg fortsatte lesningen:
«Lenge og smått ruslet Anders med forberedelsene til turen videre; jeg så ikke noe til han, der han satt inne i det trange, mørke hullet, og det var vanskelig nok å høre hva han ropte ned.
Så trøstet han seg i vei, trakk skoene av, kom ut av åpningen og fortsatte oppover, så langt jeg kunne se. Så forstod jeg, han var kommet helt opp. Det var utmerket godt gjort. Han hadde avlagt en glimrende prøve på mot, omtanke og sikkerhet.
«Litt av en type han der Bing. Han roser Anders sine klatreferdigheter. Det er mange som mener at ikke alle kjente tindebestigere er like flinke til det». Vi andre sa ikke noe, men det var nok noe i det. «Les videre», og jeg fortsatte:
«Tauenden kastet han så ned til meg. Jeg bandt den fast under armene og begynte altså å krafse meg oppover den bratte fjellveggen utenom hellen. Krafse er det rette ordet, for der var ikke mange håndtak og fotfester å få, og Anders – som alene mann – kunne ikke heise meg opp, kun støtte ved å holde tauet stramt. Jeg følte sterkt savnet av fjellhakke og brodder, likeledes av hjelpetau, så jeg støttet av det ene kunne ha klatret opp etter det andre.
Da jeg var kommet 5-6 favner opp og hadde omtrent ti favner igjen, ropte Anders, at han ikke var istand til å holde tauet lenger. Jeg vil med det samme si, at Anders var helt unnskyldt. Han hadde noen uker i forveien fått et dypt og stygt knivskår i håndflaten og hadde, allerede før vi dro ut på tur, gjort meg oppmerksom på det. Nå røynet tauet på, så såret gjorde vondt.
Jeg hang omtrent 30 fot oppe i en fjellvegg og hadde i øyeblikket ingen tak. Riktignok kunne jeg anmode han om å fire meg ned, så var jeg jo foreløpig sikker; men ved det var lite vunnet; det var ikke tilrådelig, at vi ble adskilt; han kunne ikke komme ned igjen, og jeg måtte altså opp. Lot jeg meg nå fire ned, ville han bare få mer strev og flere lidelser, enn om jeg nå, da jeg var et stykke på vei, kom meg opp med en gang. En halv meter ovenfor det stedet, jeg i øyeblikket kunne nå, så jeg en tommebred fjellkant som jeg kunne henge meg etter. Han måtte holde tauet, til jeg kom dit opp, så fikk han hvile, mens jeg hang der. Så fikk vi da finne på råd.
På grunn av den knappe tiden og vanskeligheten med å høre hverandre kunne jeg ikke meddele han alt dette, så jeg innskrenket meg til å rope opp, at han fikk holde, holde for pokker, og ikke fire meg ned. Så klorte og krafset jeg meg oppover – herunder gnurtes litt hud av fingergummene – og jeg nådde fjellkanten, hvor jeg kunne henge etter hendene».
«Han må ha hengt der oppe i den mørke vertikale veggen like utenfor huleåpningen. Men hvorfor gikk han ikke lenger til venstre?». Vi lurte litt på dette, men ved å studere alternativet litt bedre fant vi ut at det nok var vanskeligere. Der var et lite overheng som det var vanskelig å komme over. Jeg fortsatte lesningen:
«Så ropte jeg opp til Anders, at han nå kunne hvile den beskadigede hånden, men måtte holde fast i tauet med den andre. For litt støtte måtte jeg ha, der jeg hang. Så ropte jeg videre opp til han, at han fikk se til å surre tauet rundt en passende stenblokk, og når det var gjort kaste den andre tauenden ned til meg. Jeg var nemlig nådt så høyt opp, at tauets andre ende etter min beregning nå måtte kunne rekke ned til meg.
Det tok som ventelig var tid å fortøye tauet under disse omstendelighetene, men endelig ble den andre tauenden kastet ned til meg. Dermed var jeg i sikkerhet, og det var en lett sak ved hjelp av et entretau og et støttetau å nå opp til Anders».

Det virket både overveldende og imponerende det Anders og Bing hadde gjort. Men lesningen hjalp! Nå var planleggingen i gang og vi ble enige om å forsøke å gjøre det på samme måte som dem. Det var jo hele poenget med turen.
Men hvem skulle ofre seg og gå først?
Alles blikk falt på Jo. Her trengtes en smidig og sikker kar som i tillegg kunne klare å åle seg ut den lille huleåpningen like under overhenget. Kjetil tilbød seg å sikre, og etter en del organisering av tau og sikringsmidler startet Jo klatringen. Først inn i hulen og så opp veggen til venstre mot åpningen under taket, samme vei som Anders hadde gått. Veggen var våt og sleip, det var vanskelig å sette gode sikringer og klatringen tok tid. Men han kom seg opp, og kunne til slutt stikke hodet ut den lille huleåpningen.
Stemningen lettet merkbart.
Men ennå gjenstod å komme seg ut åpningen, og få satt noen sikringer som kunne hindre et fall ned i den sleipe grønne bergveggen som han nå måtte ut i.
Hodet til Jo forsvant inn i hulen igjen, og vi forstod at han krafset, for småstein drysset ned over hodene våre. Men så kom der en fot til syne og etter hvert også en hånd.
Men ville han få ut resten; uten å falle ned?
Det gikk så vidt.
Senere påstod han at han hadde gått ut i spagaten, noe han ikke hadde klart tidligere. Utenfor var der en liten list å sette foten på.
Perfekt! Slik ble det mulig å stå i veggen lenge nok til å sette inn flere sikringer.
Nå var et eventuelt fall der avverget, og Jo ropte ned at en av oss skulle komme opp gjennom hulen og ta med seg sikringene. Vi måtte lage en standplass i huleåpningen. Taudraget var for stort til at han kunne fortsette klatringen, og dessuten trengte han sikringene videre oppover.
Noen så på meg. Jeg følte presset, det var jeg som hadde lokket oss opp hit. Og, før noen andre rakk å tilby seg, hørte jeg meg selv si:
«Jeg skal gjøre det».
Jo laget standplass og jeg begynte å gå. Det var både sleipt, mørkt og glatt inne i hulen og øverst under taket var en liten travers mot venstre som jeg måtte forsere før jeg var i åpningen. Jeg tenkte på Jo som hadde gått først på dårlige sikringer. Jeg kunne ikke være dårligere, kastet meg mot noe som så ut som et tak, og med ett var også jeg i huleåpningen.
Nå var det min tur til å lage standplass, inne i hulen. Jo hadde allerede noen sikringer utenfor, men jeg måtte ha en inne også slik at jeg, dersom han falt lenger oppe, ikke ble dradd ut gjennom åpningen.
Det skulle tatt seg ut!
Jeg fikk inn en bra sikring like bak meg, halte tauet inn og kunne melde at jeg var klar. Det var ikke komfortabelt å sitte der, med tau overalt, og jeg satt i fosterstilling slik at bena ble visne. Men hva gjør man ikke, «Det er nå ikke jeg som har det verst», husker jeg at jeg tenkte, mens jeg plystret en melodi for å fatte mot.
Jo forsvant fort ut av syne, ut i veggen og opp på det vi alle senere fikk erfare som et relativt glatt sva til venstre over hulen. Jeg syntes det tok evigheter, men etter en stund hørte jeg han rope: «Selvforankring». Han var oppe!
Nå avtok spenningen betraktelig hos både meg og de der nede, og jeg kunne høre muntre kommentarer.
Så var det min tur igjen.
Jo sikret meg ovenfra, det var vel og bra. Men hvordan skulle jeg komme meg ut den vesle åpningen?
Jeg mener jeg gikk i spagaten jeg også, selv om heller ikke jeg har klart det tidligere. Og, jeg kom meg ut.
Men den siste fjellstøvelen ville ikke følge etter med det samme. Heksefjellet holdt meg fast. Jeg lot slippe ut noen gloser som ikke passer på trykk. Det hjalp, og med ett befant også jeg meg på utsiden av huleåpningen, på den tynne fotlisten. Jeg løste ut sikringene og kom meg over kanten til svaet til venstre. Her stod jeg bra, og med tau ovenfra følte jeg meg ikke direkte truet på livet, selv om det var luftig nok.
Nedenfra ble det nå besluttet at vi skulle heise opp sekkene, og før jeg rakk å protestere forelå det også et vedtak om at jeg skulle stå her og hjelpe til med å få dem forbi overhenget. Det gikk på et vis, og etter et kvarters tid var sekkene oppe. Så kunne jeg klatre de siste ti meterne til hyllen over helletaket, hvor Jo stod med et stort smil om munnen.
Vi gratulerte hverandre.
Nå gjenstod å få de andre opp veggen på utsiden av hulen samme vei som Bing hadde gått. Vi kastet ned et hjelpetau som de kunne bruke til å holde seg i, for deler av veggen på utsiden av hulen var tildels loddrett og sleip. Det tok tid, der var lite tak og vanskelig klatring, akkurat som Bing skriver. Men, etter en halv times tid var alle velberget oppe på «helletaket».
Vi jublet og gratulerte hverandre og følte oss et øyeblikk som uovervinnelige tindebestigere.
«Men!», var det en som sa når jubelen hadde lagt seg, «tenk på Anders som gikk opp her, gjennom hulen og ut åpningen, barføtt, i regnvær og med kun et gammelt hampetau tvilsomt forankret inne i hulen, rundt livet».
Vi måtte innrømme at det var intet mindre enn imponerende!
Å komme forbi helletaket hadde i tillegg tatt oss mer enn tre timer i tørt vær. De to karene hundre år tidligere hadde bare hadde brukt en time, på sleipt underlag!

Veien videre var grei. Men vi måtte klatre omrent 20 meter i tau der også over den siste «strupen», før vi kom oss ut av kløften øverst oppe.
Vel oppe var klokken var blitt litt over halv ti om kvelden, men solen møtte oss. Vi hadde klatret Kristian Bing og kanskje Olaf Tryggvasons rute, opp Hornelens østvegg.
Før vi satte kursen ned igjen til Berleneset fortærte vi en fyrstekake. Vi mente det var passende. Flagg hadde vi også med….

Av Kolbjørn Nesje Nybø
06. august 2003